Business uten internett

For mange nordmenn var NRK-serien Rondo i 1995 den første introduksjonen til Internett. I dag er nettet en selvfølgelighet og sentral del av hverdagen for de aller fleste av oss, og både forvaltning og næringsliv vil bli rammet hardt om internett skulle bli satt ut av spill i mer enn noen timer. Det er økende erkjennelse for at ekstremvær, sabotasje eller krigsliknende handlinger kan skape slike konsekvenser også i Norge. Kun kommunikasjonsberedskap – det vil si forberedelser i tide – kan bidra til å begrense forvirring, skader og økonomiske tap som følge av at internett faller ut.

Journalist Sverre Strandhagen skrev følgende i Dagens Næringsliv 14. januar: «Sakte, men sikkert trappes hybridkrigen opp mot europeiske land. I hele Europa er kritisk infrastruktur blitt rammet av en jevn strøm av hendelser gjennom 2024.… Hver enkelt hendelse må etterforskes, men det er bred enighet om at det pågår en russisk kampanje mot vestlig kritisk infrastruktur.»

En slektning i USA delte følgende med meg for noen uker siden: «Hurricane Helene was devastating to our area on 27 Sep - the worst natural disaster in US history. We were without water for weeks and without potable water for 54 days. No electricity for nearly 2 weeks and no cell phone or internet for 2 1/2 days (which was the worst part). » Bortfall av all telekom i to-tre dager var åpenbart både upraktisk og utrygt for en pensjonist i North Carolina like etter ekstremværet, og de negative konsekvensene for lokalt næringsliv må ha vært omfattende. Ifølge Congressional Research Service var 40-75% av mobilnettenes basestasjoner i NC ute av drift i fire døgn, og Starlink satellittkommunikasjon ble prioritert for nødetatene. Ironisk nok gikk også NCDC – det nasjonale senteret for klimadata – offline i fire døgn.

Orkaner som Helene vil kanskje ikke ramme oss, men som et eksempel fikk ekstremværet Dagmar (2011) store konsekvenser for telekommunikasjon, og dermed for både folk og bedrifter, på Nordvestlandet.

Fersk stortingsmelding

Totalberedskapskommisjonen uttrykte for to år siden tydelige forventninger til næringslivet: «At næringslivet har en egeninteresse for beredskap, hører også med i dette perspektivet. Beredskap i næringslivet er kommersielt nødvendig. Det handler om å opprettholde drift også under kriser.»

Regjeringen presiserer dette noe nærmere i Totalberedskapsmeldingen (Meld.St.9 (2024-25)) som ble presentert 10. januar: «Privat næringsliv må ha egenberedskap mot uønskede hendelser. På lik linje med offentlige virksomheter og den enkelte husstand bør de være forberedt på bortfall av kritiske innsatsfaktorer som strøm, elektronisk kommunikasjon og vann, samt svikt eller redusert kapasitet i enkelte forsyningslinjer.»

For egen del finner jeg denne stortingsmeldingen både oppløftende og skremmende. Oppløftende fordi den virker både helhetlig og tydelig. Skremmende fordi den beskriver mange og (tid)krevende oppgaver som skal løses, og store etterslep som må finansieres og hentes inn.

Tydeligheten på overordnet nivå er upåklagelig:

«Vi skal sørge for at det sivile samfunnet er forberedt på krise og krig, og utvikle et samfunn som understøtter militær innsats og som motstår sammensatte trusler. … Befolkningen, frivillige organisasjoner, privat næringsliv, og lokale, regionale og statlige myndigheter må i større grad ta inn over seg at sikkerhet og beredskap er noe vi alle må ta ansvar for og bidra til.»

Næringslivets kjerne: Bedrifter som fungerer

Ifølge Totalberedskapsmeldingen har «Næringslivet … også en egeninteresse i å kunne forebygge og håndtere krevende hendelser som rammer dem, siden forstyrrelser i vare- og tjenesteproduksjonen kan være kostbare og i ytterste konsekvens føre til konkurs. Mange risikoreduserende tiltak er derfor både bedriftsøkonomisk og samfunnsøkonomisk lønnsomme.»

De aller fleste bedrifter opererer og kommuniserer via mobiltelefoner og internett. Langvarig bortfall av mobildekningen vil mest av alt være brysomt: Vante goder som bevegelighet og tilgjengelighet blir utfordret, men andre kommunikasjonskanaler som Teams eller WhatsApp kan fortsatt brukes. Det samme gjelder kundesystem, kassaapparat, BankID og netthandel. Det blir langt vanskeligere om fiber-ryggraden som forsyner mobilnettene, hjem og bedrifter med konnektivitet, går ned. Da vil alt og alle i praksis bli digitalt utilgjengelige, slik at all kommunikasjon må skje «on site» eller analogt og all dokumenthåndtering blir fysisk.

Med andre ord settes alle moderne transaksjoner ut av spill inntil videre. Konsekvensene kan raskt bli omfattende og truende: Redusert effektivitet, svakere kontroll, tapt salg, frustrerte kunder, leverandører, ansatte og eiere.

Beredskap

«Med beredskap menes at man har etablert systemer for å håndtere uønskede hendelser eller ulykker. Beredskap er basert på konkrete risikovurderinger ved bedriften, og skal være tilpasset risiko.» (NHO/Arbinn). Regjeringen forsøker å hamre inn at risikonivået er økende på mange områder av interesse og betydning for næringslivet.

En undersøkelse Næringslivets sikkerhetsråd gjennomførte i 2021 viser at bare en mindre andel av norske bedrifter hadde kommunikasjonsberedskap, det vil si plan for å håndtere et bortfall av elektronisk kommunikasjon. Dette dokumenterer en høy grad av sårbarhet blant bedriftene når det gjelder å kunne organisere og ta beslutninger, legge til rette for ansatte slik at de kan kommunisere og jobbe, informere kunder, leverandører og eiere, osv. når internett er nede.

Ikke alt kan forebygges ved beredskap, men gode forberedelser vil sikre at fullmakter, kritiske styringsdokumenter og kritisk personalinformasjon er tilgjengelige, og at ansatte kan samles, informeres, beroliges og mobiliseres i en kritisk situasjon for bedriften.

«Titanic kan ikke synke»

Beredskapsarbeid er krevende fordi det ofte handler om å forberede håndtering av kritiske hendelser som vi ikke har kontroll over – i hverken tid eller rom, eller som heldigvis ikke inntreffer.

Titanic var skipet som «selv Gud ikke kunne senke» ifølge en talsmann for rederiet White Star Line. Likevel sank det på sin første reise, i april 1912.  Internett er bygget med en desentralisert og distribuert struktur som drives gjennom samarbeid mellom mange aktører, hvor ingen enkelt er eier. Dette samarbeidet sikrer drift og tilgjengelighet og en robust struktur i «normale» tider. Nå når det unormale er i ferd med å bli det normale, er det rasjonelt å ta i betraktning at det kan finnes noen ekstra sårbare elementer i nettets infrastruktur og å legge til grunn en reell risiko for sabotasje mot sjøkabler og digitale transportnett.